kvinnene i kardemommeby

Dette innlegget er inspirert av to faktorer som har vært til stede i livet mitt de siste månedene, og til dels fortsatt er det:

1) Bacheloroppgaven min som handlet om kjønn og etnisitet i Bibelen.
2) Awa Linnea´s enorme fascinasjon over ”Folk og Røvere i Kardemommeby”, som har ført til at boken har blitt gjennompløyd fra perm til perm sånn ca 3 ganger.

Skrivingen av Bachelor-oppgaven førte naturligvis med seg mange lange tankerekker og refleksjoner over kvinnelig og mannlig, kvinnesyn, samfunnet etc. Jeg skal ikke gå inn på det her, bare legge en liten grunn for det som senere kommer… Ü ”Folk og Røvere i Kardemommeby” er en fantastisk bok syns jeg. Morsomme karakterer, artige sanger, komiske situasjoner. Jeg får nesten litt lyst å bo der! Når vi på Sommarøy Barneskole skulle sette opp skuespill/ musikal fra boken, fikk jeg kranglet meg til rollen som Tante Sofie, den eneste kvinnelige betydelige rollen som var tatt med i den delen vi skulle framføre. (Det var særdeles viktig for meg å ha en rolle som faktisk betydde noe. Jeg tok gjerne en solo-sang for å si det sånn…) Awa Linnea har derimot lagt sin store elsk på Jonatan, røveren, og det morsomste er å leke Kasper og Jesper og Jonathan som skal ut på tokt, sammen med pappa…
Røverne er jo en gjeng med skjettstøvla, og ettersom de er så giddalause, bestemmer de seg som kjent for å røve Tante Sofie hjem til seg, for å ha et dame-menneske i hus, altså noen som kan rydde og vaske for dem. Følgende røver de en sovende Tante Sofie hjem til seg.



Interessant nok blir ikke den ellers så sinte Tante Sofie sint når hun våkner opp i røverhuset dagen derpå. Derimot virker hun å tenke noe á la ”Extreme Home Makeover” og hun setter i gang med å organisere de fortvilte røverne til å både vaske huset og seg selv. Er hun redd for røvernes patetiske forsøk på å nekte? Nei. Er hun redd for løven? Nei, det kattedyret er vel ikke noe å engste seg for. Her har du dama som er i kontroll, og kjefter røvere og løver huden full dersom de ikke gjør som hun sier. Faktisk så anser jo Tante Sofie seg selv som en kanskje bedre opprettholder av lov og orden enn selveste Politimester Bastian, som i følge henne er bare blid og snill, men det er ikke det vi har en pol´timester til! En politi skal være en alvorlig sinna mann, og gjerne arrestere folk så ofte som han kan. Ja!
Tante Sofie bestemmer seg derav for å sitte på lur om røverne kommer å røver, altså gjøre jobben som egentlig Politimester Bastian burde ta seg av. Jeg tror det er derfor hun ligger i hengekøya på kjøkkenet når røverne kommer for å røve henne. Alltid beredt. Bare med et godt sovehjerte. Vel. Prosjekt Dame-Menneske i Røverhuset fungerer jo ikke optimalt, og Tante Sofie´s kontrollbehov blir av særdeles stor frustrasjon for Kasper og Jesper og Jonatan. De tre røverne går inn i noe som kanskje kan minne litt om trassalderen: ettersom Tante Sofie sier at vi må, så nekter vi. Problemet er at Tante Sofie ikke er til å rikke på. Løsningen blir derfor å røve henne tilbake til byen om natten.

Når røverne noen kapitler senere sitter arresterte, introduseres vi for en annen kvinne, ingen ringere enn Fru Bastian. Hun kommer glidende inn i kasjotten og gjør sitt beste for å skape en hyggelig ramme rundt røvernes fengselsopphold: blomster på bordet, deilig mat etc. Her er altså nok en dame som verdsetter orden og system og et koselig hjem. Det er derimot interessant å se at reaksjonen til røverne er følgende: de tilbyr Fru Bastian sin hjelp, og yter en ekstrem høflighet ovenfor politifruen. En morsom sak som viser til kontrasten mellom Fru Bastian og Tante Sofie, er visen Fru Bastian synger mens hun jobber, som er full av æresord om sin kjære ektemann, Bastian, og ikke minst en enorm optimisme over røvernes egentlige jeg, som bare er skjult bak den bustete og svarte fasaden. Litt av en kontrast til Tante Sofie´s berømte Sinte Vise som i det hele og store er en verbal juling av røverne.
Når politimester Bastian har vært hos kjøpmann Berg og kjøpt hjem vaskefat og såpe til røverne protesterer Kasper og Jesper og Jonatan, det er i følge Kasper helt unødvendig. Men fru Bastian er en smart kvinne: ”Vi setter vaskesakene her i kroken vi, så kan dere vaske dere når dere får lyst”. Og politimester Bastian er ikke verre, han: ”Og hvis dere trenger mere vann, så bare si fra”.
Denne holdningen fra ekteparet Bastian får røverne til å kjenne seg nesten som skikkelige folk. Og kanskje er det følelsen av respekt og omsorg som fører til at Kasper og Jesper og Jonatan, som har vært kjent for oss som tre sjettbailla, kommer fram til at å vaske seg er noe tull, men siden fru Bastian er så snill, så kanskje de skulle prøve litt allikevel. Og hva røverne gjelder, vet den som har lest boken at herfra går det bare oppover for de tre røverne, de blir skikkelige borgere alle tre og deltar i bylivet som alle andre.

Men dette kvinneportrettet da… det var litt morsomt for meg å betrakte, nå i en alder av 27 år! Hva kan vi lære av Tante Sofie og Fru Bastian, jenter? Jeg sitter fortsatt i tankeboksen, men tenker at selv om jeg av og til, kanskje oftest?, oppfører meg mest som Tante Sofie, så oppnår man vel ønskelig resultat ved å elske sin neste? Ikke for det den personen gjør, men for det den personen er? Tenk å ha Fru Bastian´s evne til å se bak all skitt og lort og skammelig oppførsel…

NB: jeg finner ingen bilder av Fru Bastian på nettet! Tenk det. Her er det flust av Tante Sofie, men ingen av kvinnen som smelter røvernes hjerte... Hmm...