noen tanker når det nærmer seg...

Jeg har jo tidligere skrevet litt om kommentarer folk har gitt de siste ukene (feks her). Dette fenomenet har jeg erfart tiltar i styrke nå som det bare er dager igjen til termin og vi i tillegg befinner oss på det lille øysamfunnet Sommarøy i det høye nord, hvor alle kjenner alle, eller alle hvertfall kjenner foreldrene dine og dermed også deg...
Den siste uka har jeg ikke kunnet vise meg utfor døra uten at jeg får høre kommentarer à la "åja, du går her og vente fortsatt!". I går var det til og med ei som syntes det var helt greit å spørre meg (med rope-stemme) fra sånn ca 50 meters avstand om jeg hadde begynt å kjenne noe??? Hmm...



Folk synes å forvente:

1) at jeg er søkklei
2) at det er sinnsykt tungt

Og kommenterer ellers:

1) Størrelsen på magen
2) Kjønnet på barnet basert på magen

Jeg gir folk rett i følgende:

1) at det er tungt nå. Energinivået er rimelig lavt, og det er kjipt fordi jeg ikke orker så mye med Awa Linnea spesielt.
2) at magen er stor, noe som også påvirker at det er litt tungt nå på slutten. Mye å bære på!

Jeg er ikke enig i:

1) kjønn-spekulasjonene. Vi venter ikke en gutt. Uansett hva folk tolker ut fra magefasong. Med Awa Linnea hadde jeg en ganske annen magefasong, da sa alle også at jeg ventet en gutt. Ut kom verdens vakreste jente. Jeg tror ikke noe på de der kjerringrådene og spekulasjonene.
2) at jeg er søkklei.

Her vil jeg bygge videre på punkt 2, for det funderer jeg på en del for tiden.
Folk flest virker å være mer eller mindre sjokkerte over at jeg i det hele tatt presterer å si at jeg ikke er lei. Broren min tror f.eks at jeg later som om jeg ikke er lei! Ü Men jeg kjenner oppriktig ikke behovet for å løpe i trapper, få modningsakupunktur, vingle på Pilatesballer, spise enorme mengder kanel (been there, done that - i en helt annen setting, og tjente 1000,- på det!), drikke bringebærkapsler eller hva det er og spise sinnsykt sterk mat +++.

Kanskje henger det sammen med at jeg ikke gleder meg så mye til selve fødselen?
Kanskje har jeg endret mening når 1 uke til har gått og hun fortsatter ikke har kommet ut?

Når jeg hører på ganske mange andre sine opplevelser rundt denne tiden av svangerskapet, virker det for meg som om flertallet er så dørgende lei at de tar i bruk alt av metoder for å få i gang fødselen. Jeg hører om kvinner som går til jordmor for å få henne til å tøye og strekke og alt jeg ikke vet hva heter. Jeg klarer ikke å skjønne dette...
Hvorfor ikke bare nyte de siste dagene av denne tiden som man aldri får tilbake? Vel er det tungt og jeg gleder meg jo veldig mye til å få den lille datteren min opp i armene, høre lyden av henne, se om hun ser så sint ut som hun var i drømmen jeg hadde her en gang.... Ü Men nå er hun der inne og har det jo bra der. Hvorfor skal jeg stresse henne ut?

Så jeg tilbringer ikke dagene med å prøve ut alle verdens kjerringråd. Jeg har ikke en gang pakket sykehusbagen ferdig!
Jeg prøver å slappe av, spille Sims 3, sove og lese... plutselig er hun jo her og da er hverdagen nok en gang total-forandret...