Velkommen!

Bloggen min faller utenfor de typiske kategoriene... jeg blogger mest som jeg vil, om hva som faller meg inn, og når jeg har tid, inspirasjon eller får bloggeånden over meg.
Jeg er kjempegla for at du stikker innom og setter Stor Pris på et hei fra deg i kommentarfeltet...

torsdag 18. februar 2010

om å sparke i stjerneskinn

Awa Linnea og jeg var på vei hjem fra koselig besøk hos Turpeinens.
Det hadde blitt ganske mørkt, stjerneskinn og fin eventyraktig halvmåne.
Vi sparket hjem på isete veier - nostalgi!
Kan ikke huske sist jeg sparket på besøk til noen! En veldig koselig opplevelse å sparke i stjerneskinn med verdens skjønneste datter på sparkesetet.

Awa Linnea: mamma, æ ser ikke sola!
Jeg: nei, men du kan se stjerne og månen.
Awa Linnea (peker på månen): æ ser den! æ ser månen, mamma!
Så svinger vi opp ved huset til mamma og pappa...
Awa Linnea: mamma! S E !! månen skal også følge med hjem! månen kom første mann!!
Hehe... sukk!
Så fantastisk magisk å se ting fra en 3 årings perspektiv.

lørdag 13. februar 2010

alt om min mor del 2

Jentene og jeg har nå kommet hjem til det høye nord på en etterlengtet vinterferie! Det er sååå deilig. Här kan man btw tala om snöstorm, svenska vänner: lite mer action än några oskuldiga snöflingor i luften... ;)
Gjett hva mamma fant i et skap her etter en rundvask?
T h e N e e d l e .
Det stemmer. Den 2,3 cm lange nålen som jeg hoppet på i formingstimen (beskrevet her ) - med nålhodet først. Spissen fant vi i sokken min. Tenk det! Der var den, godt innklistret i malingsteip, som et evig bevis på den traumatiske opplevelsen på Sommarøy Barneskole. Også så komisk at den dukket opp akkurat nå! Hehe...
Se på dette:
Mamma er lettere sjokkert over forrige innlegg, og ikke fullt så henrykt over å bli sitert eller het det hengt ut? Hehe... Her handler det om å ikke ta seg selv sånn på alvor, mamma! ;) på bloggen min. Og hva passer den fandenivoldske sinn bedre da, enn å pirke litt i selvhøytideligheten nå, i anledning morsdagen og alt?
Her er et bevis på vi-er-friske-sterke-vikinger-mentaliteten jeg vokste opp i:

Mamma - her i horisontal posisjon over svigersøsters Pilatesball, på grunn av Lumbago. Ikke en gang intense smerter kan hindre Mrs. SuperWoman i å delta i den evige jakten på støvkaniner...

I love you, Mamma!
Du får oss alle til le av deg, unnskyld, med deg. ;)
Du er verdens beste og mest fancy mamma, og en høyt elsket Mormor.
Gratulerer med morsdagen!


fredag 5. februar 2010

bloody monday


Ulykker skjer oftest i hjemmet.
Det fikk min elskede mann bittert erfare på mandag kveld.
Vi hadde hatt gode venner på mandagsmiddag og vi hadde en del å gjøre. Oppvask, rydding, bading og legging av småtrollene. Francis ble satt til oppvasken, jeg skulle starte med det øvrige.
Plutselig hører jeg et b r a k s m e l l fra kjøkkenet og Francis roper:
"Maria!!! KOM HIT!!!"
Skynder meg inn på kjøkkenet og der sitter Embla i vippestolen og er forskrekket. Francis står med fingeren i rennende vann og blodet flyter.
Hahaha, nå kom jeg på en sang fra en musikal på Åpen Skole Brensholmen 1995, Achtung, i anledning 50 år i frihet:
"Blodet flyter, militæret skyter! Det blir blodig alvor, blodig alvor!"
Fnis.
Blodet fløt altså. I sinnsyke mengder. Årsaken var de store middagstallerkene våre, som sklei ned fra oppvaskstativet og kutta opp fingeren til Francis. Jeg, som sliter litt med evnen til å føle empati muligens et resultat av en oppvekst hvor vi aldri var syke, hvor den 2,3 cm store nåla jeg hoppa på i formgivningstimen ble sittende i 3 dager før pappa kjørte meg til legen, siden han uansett måtte skysse farfar til byen. Det endte med operasjon på sykehuset og når jeg kom hjem, satte ned foten (som jeg hadde ligget med hevet i baksetet) og blodet strømmet til og bedøvelsen gikk ut og jeg fikk sinnsykt vondt og begynte å gråte, fikk jeg streng beskjed om å ti i still! Nu har du vært stille heile veien heim, så bynne du bære å skrike førr å få trøst av mor di! Stakkars meg som lå alene på sofaen og gråt og alle trodde jeg overdramatiserte. Jeg var 11 år. Uansett. kjente jeg måtte humre litt i skjegget over situasjonen.

"Francis, e det i mongofingern?"
"Ja."
"Hahahahahahaha!!!"

Her føler jeg det må litt forklaring til. Mongofingeren er den høyre pekefingeren til Francis, som vinteren 2003 ble delvis amputert som et resultat av en infektert kloremerket som svigermors katt var opphavet til. Francis som menn flest? nektet å oppsøke lege. Ikke før smertene tok bort nattesøvnen gikk han dit. Og ble altså lagt inn og operert og hadde han kommet senere måtte de kanskje ha amputert bort det ytterste fingerleddet.
Det var et føler meg slem når jeg sier dette komisk syn når jeg skulle besøke Francis på sykehuset. Og jeg ble vist inn på rommet han delte med to oldiser. Og han lå der i sengen med fingeren i en sånn bøyleting over senga. Hehehe. Kan til den dag i dag ikke la være å humre når jeg tenker på det der synet altså. There's more to the story, but we'll leave it like this.

Uansett. Mongofingeren blødde.
Jeg lo.
Ungene skreik.
Kaoset rådde.
Måtte få Francis til å innse at plaster ikke ville holde i denne situasjonen.
Sendte han til vår afghanske hjelpepleier-nabo. Hun konstaterte fort at dersom ikke blødningene stanset måtte han til legevakta.
Blødningene stanset ikke.
Francis i taxi til vårdcentralen.
Kom tilbake et par timer senere med 2 sting.

Stakkars Francis.
Hehe.

Nå kan han ikke vaske opp eller bade ungene e.l.
Lurer på hvordan han skal klare seg når jeg og jentene reiser til fedrelandet til uka. 3 uker.
Og lurer på hvordan jeg noensinne skal få han til å vaske opp igjen?


Francis aka Tøffe Gutter Gråter Ikke. Den slightly deformerte pekefingerspissen vises ikke så godt her tyvär.


PS: Francis krever at jeg legger til hans versjon av historien. Der jeg ikke bare lo, men var sint fordi han måtte kutte seg akkurat den kvelden og at jeg måtte ta oppvasken. Og dessuten var såret nesten 3 cm dypt.