Velkommen!

Bloggen min faller utenfor de typiske kategoriene... jeg blogger mest som jeg vil, om hva som faller meg inn, og når jeg har tid, inspirasjon eller får bloggeånden over meg.
Jeg er kjempegla for at du stikker innom og setter Stor Pris på et hei fra deg i kommentarfeltet...

tirsdag 29. april 2008

missing

Han kom inn i familiens liv på juleaften 2006, som en julegave adressert "Til Maria, Francis, men mest til Awa Linnea.". Han har vært hennes trofaste følgesvenn i senga, i vogna, i lek, på tur. Han har trøstet. Han har fått henne til å le. Nå er Lille Mø borte.



Det er et mysterium hvor han har blitt av. Han ble sist sett i senga fredag morgen. Awa Linnea og jeg skulle vaske klær, og han skulle egentlig vaskes han også, han var blitt ganske skitten igjen. Men vi glemte han av. Mange turer opp og ned i tvättstugan, før jeg plutselig kom på at vi hadde glemt å vaske han. Senere på dagen kunne vi ikke finne ham. Hvor er han? Vi vet ikke. Vi har lett i hver krik og krok, under senger, sofaer, bord, hyller, puter, tepper...i klesskap, i klær, i kofferten til Awa Linnea, i dukkesenga og dukkevogna, bak bøker, i kjøkkenskap, i gangskap, i fryseskap, i kistebordet, i søppelskap, ute på vei til tvättstugan, I tvättstugan, på verandaen og i hagen til O. Fisk.

Det er ingen spor etter ham. Mange teorier har blitt utarbeidet på hvor han har tatt veien. Har katten til O. Fisk spist ham? Har Awa Linnea gjemt han på et veldig hemmelig sted som vi ikke vet av? Har han blitt levende og rømt? Siste teori er lite trolig, hvorfor skulle han rømme fra et trygt og godt hjem? Awa Linnea har trøstet, trillet og matet ham varenda dag. Mor i huset er nesten mer lei seg enn datteren i huset er. Både far og mor i huset drømmer om ham om natten.



Det har blitt vedtatt at vi må gå til anskaffelse av en subsitute-Lille Mø.
Jeg trålet de fleste leke-/barne-/barnevogn og utstyrs-butikker som selger merket. Jeg ringte de resterende. Han er utsolgt overalt. Nå skal den ene lekebutikken bestille inn Lille substitute Mø til Awa Linnea.
Personlig sliter jeg med valget. Det blir liksom ikke det samme. Hva skal jeg si til Awa Linnea når hun blir større og lurer på hvor hennes biologiske Lille Mø er? Og hvor ER Lille Mø?

lørdag 26. april 2008

en to og tre!

ville bare teste om jeg klarer å legge ut videoklipp her, og tester med et lite glimt av awa linnea som teller til tre en dag i mars:

video

onsdag 23. april 2008

norgesbesøk

En herlig uke er passert. Så heldig man er som har så koselige og morsomme og flotte søskenbarn med så komiske og skjønne barn! Helst vil man bo nærmere sånn at det ikke er så lenge mellom hver gang.

Glimt fra et herlig hverdagsliv:

Gratis is for alle barn som spiser på IKEA:


Vi tar oss en liten pause her på hylla, kompis!


Gode venner mot slutten av uka...


"Mamma vi'kke ha no spill og spetakkel hos oss...!"


Rock n Roll!


Nå får vi dette til uten voksne tilstede...


To småpie har et lite mellanmål på kjøkkenet.


Englebarna:


Desverre ble ikke de spillegale, lakrisetende mødrene fotografert sammen i de sene nattetimer. Heller ikke Francis, som gjorde en enestående jobb som tobarnsfar for en kveld når mødrene rocka laus på Café Life...:)

mandag 14. april 2008

när strumpan halkar ner...



Siden det er litt vår og fint her i Malmö, tenkte jeg at jeg skulle 2008-innvie pumpsene mine i dag. Etter en kjapp titt i sokke-skuffa måtte jeg dog konstatere at jeg ikke hadde noen nylonsokker, og ettersom jeg ikke ville gå barføtter bestemte jeg meg for å ta på strømper. Sånne sexy strømper vet dere, som egentlig skal ha hofteholdere for å holdes oppe!;) Men ettersom jeg skulle ha dongeribukse ble det ingen hofteholdere, og jeg tenkte at det var nok at den der gummigreia ville holde strømpene på plass. Det gikk bra helt til jeg kom ned mot Q8...der begynner jeg å kjenne at den ene strømpen ruller sakte men sikkert nedover benet mitt. Når du har en strømpe som (egentlig) sitter på låret, er det ikke bare-bare å stoppe opp og fikse den diskret på plass heller. Jeg tenkte at det fikk klare seg gjennom bussturen og ned til Malmö Högskola.

I det jeg trer av bussen får strømpen enda mer fart på seg, og den var snart på leggen, snart nede ved ankelen. Jeg har ingen plasser hvor jeg kan løpe å fikse problemet, må bare fint klare meg til jeg kommer inn på høyskolen og på do. Bak meg går en hipp og kul mann. Jeg prøver å gjøre som jeg alltid gjør når jeg er ute og går og føler meg litt beglodd/ sjenert/ usikker/ etc: jeg tenker "attitude attitude attitude" mens jeg hører på "it takes a fool to remain sane" med the ark i ipoden, for den rytmen passer veldig godt til en selvsikker nonchalant gange......

.......plutselig ser jeg at strømpen har klart å smyge seg ut av buksebenet der nede.
Katastrofen er et faktum. Jeg tenker "piss piss piss". Jeg prøver å late som ingenting. Jeg føler at alle ser på meg og i skjul gjør narr av meg. Attitude hjelper ikke lenger. Heller ingen selvsikker gange. Jeg biter i meg stoltheten, stopper opp og stikker strømpen inn i buksa, inntaler den til å holde seg på plass de 200 meterne som er igjen. Jeg sier "whatever" til meg selv, stopper for å kjøpe en take away kaffe, hipp og urban liksom og smyger deretter diskret inn på et toalett. Strømpen er på plass igjen. Hvertfall for en stund.

torsdag 10. april 2008

takk for støvsugern!

På en dag preget av en Awa Linnea som neeeeeesten er ferdig med de såkalte klage-og-syte-dagene etter omgangssyka, på en dag når man selv kjenner seg ganske syk og off, og man bare venter på at mannen skal komme hjem og avløse en...på en sånn dag vil jeg løfte blikket og fokusere på noe som gir meg sjelefred.



Støvsugeren.

Jeg elsker følelsen av å fjerne rusk og rask, vogngress, brødsmuler, andre smuler, hybelkaniner...ja, ting som har en tendens til å samle seg alt for fort på gulvet. Sånne ting som gjør meg stressa og ukomfortabel. Sånne ting som gjør det umulig å slappe av. Jeg elsker å kunne gå på gulvene uten å få leverposteibrødsmule i sokken, eller se uønskede hybelkaniner løpe til nærmeste krok for å hjemme seg.

Å støvsuge gir meg fred i sjelen. Det gjør at jeg kan legge meg på sofaen med mac'en i fanget, men god samvittighet. Det gjør livet bedre rett og slett. Det var verdt å støvsuge selv om man har vært uggen og kvalm og hatt vondt hele dagen. Det var så absolutt verdt det.

Takk til den som oppfant støvsugeren!

søndag 6. april 2008

den første omgangssyka.

Når man våkner kl 07 en lørdagsmorgen av at datteren setter seg opp ved siden av en i senga, begynner å gråte for deretter å kaste opp gårsdagens fløtegratinerte poteter, falukorv og tomater og hulker "mamma! mamma!" i totalt sjokk over den nye erfaringen.......når man da ikke kjenner irritasjon over at det rene sengtøyet (og du + datteren) er nedspydd, men bare kjenner mammahjertet buldre og slå...

Når man på vei ut av garderoben på SATS (hvor man har begynt å pumpe jern og div på gymmet, etter instruksjon fra Sebastian (se tidligere innlegg i januar eller noe), og er på vei mot høyskolen (hvor man skal intenslese et helt pensum før mandag når man får utlevert semesteroppgave som man helst skal være ferdig med om en uke) blir oppringt av stresset, men fattet ektemann som med rolig stemme sier "Maria, du må bare komme hjem med én gang. Awa Linnea er skikkelig dårlig og har spydd 5 - 6 ganger og jeg trenger hjelp."...

Når dette leder til videredeligering av div kirkeoppgaver (og det ikke er så mange å deligere til) + innstilling av koselig lære-å-bake-brød-avtale med gal honduraner, og senere middagsavtale med dennes familie...

Når man koser seg hjemme en hel dag selv om datteren med jevne mellomrom spyr ned x antall antrekk (på både mor og far og barn), sofa, pledd, håndduker, Lille Mø...

...da forstår man at noe har endret seg drastisk i livet.
Etter Elisabeths innlegg om bekymringer og tanker vedrørende dennes datters fremtidige omgangssyker, hadde jeg selv gjort meg opp noen tanker om hvordan jeg ville reagere i en slik situasjon. Jeg hater (å) spy, og jeg hater hvertfall andres spy. Men det går greit, Elisabeth, det går greit. Du skal se at du også blir den mamman som gir cola og holder håret og trøster.

Og når alt dette inntreffer og man sitter igjen med en sinnsyk kleshaug med spy (og fra i dag- diaré) - klær, og når man ikke har vaskemaskin i leiligheta og det ikke er ledig i tvättstugan før tirsdag...
...da skal man være gla for sine irakiske og bosniske naboer som lar en smyge seg inn mellom disses tvätt-tider.

PS: er det dårlig gjort å være litt gla for at datteren er såpass redusert at man får kose seg masse med henne i armkroken hele dagen + at hun er så redusert at det betyr at en kan spille Ticket to Ride med ektemannen x antall ganger uten at datteren plukker bort alle tog og gjør spilletid så og si umulig?;)