Velkommen!

Bloggen min faller utenfor de typiske kategoriene... jeg blogger mest som jeg vil, om hva som faller meg inn, og når jeg har tid, inspirasjon eller får bloggeånden over meg.
Jeg er kjempegla for at du stikker innom og setter Stor Pris på et hei fra deg i kommentarfeltet...

søndag 19. juli 2009

embla maria

Vi fikk komme hjem i går, etter 10 laaaange dager på sykehuset. Hun har ligget og turnet i magen, og på kontroll hos legen onsdag, 8. juli oppdaget de at hun lå i tverrleie. Long story short valgte de å sette i gang fødselen, og dermed begynte en 5 dagers lang reise for oss. Mandag 13. juli ble vår andre, nydelige lille datter hentet ut i hui og hast. Hun var 3326 gr og 52 cm lang. En god del lettere enn storesøster var! Jeg var overrasket, trodde hun skulle vokse seg større på den ekstra uken hun lå i magen... men hun har tydeligvis tatt av fettlagret sitt den uka, det sa de hvertfall på sykehuset.



Hun heter Embla Maria.
The story behind her name:
Embla er et navn jeg alltid har likt. Først tenkte jeg at det ikke passet med norrøne navn på sjokoladeskattene våre, men Francis og jeg ble bare mer og mer gla i navnet. Kombinasjonen Embla Maria dukket først opp i tankene mine etter UL i februar. Jeg har jo tidligere skrevet om kjønnshysteriet vi fikk et møte med i dette svangerskapet (les her). I finne-navn-prosessen fant jeg ut at:

1) Embla er den første kvinnen i norrøn mytologi og symboliserer det feminine, kvinnen.
2) Maria har man spekulert mye i hva betyr, men det er mest sannsynlig at det kommer fra det egyptiske navnet mry eller mr, som betyr elsket eller kjærlighet.

Embla Maria betyr derfor elsket kvinne.

Vi var ikke helt enige i navnevalget i starten, men det ordnet seg til slutt. Og det var dette vi ville skulle være skrevet over livet hennes, at hun allerede i magen og for alltid skal være, og er, en elsket kvinne.
For meg ble det nok også en sterk symbolsk handling å gi henne det navnet, det er jo på en måte født ut fra alle tåpelige reaksjoner vi måtte face.

Anyway...
Vi er nå på Sommarøya og innhenter oss etter de siste dagenes hendelser. Slowly recovering. Embla er selvfølgelig verdens skjønneste babyskatt og ser ut til å ha arvet pappas gode sovehjerte. Storesøster er ganske forundret og litt flau (!). Det går veldig bra, takket være min flotte familie som stiller opp på alle måter. Er så takknemlig for at vi ikke satt alene i Malmö når det ble som det ble...!

tirsdag 7. juli 2009

på badet i morges:

Jeg og Awa Linnea steller oss på badet. Jeg har dusjet og tørker håret mitt i en hvit håndduk. I et par sekunder henger håndduken over hodet mitt (Ave Maria Style) og så kommer det fra mitt elskede barn:

"Mamma, e du spøkels?"

Ü

søndag 5. juli 2009

mens vi venter...

5. juli 2009.
Termindato!
Dette er liksom dagen man har tellet seg fram mot i 9 mnd nå... og nå er den her! Vet du hva? Det er ikke en såååå spesiell følelse. Jo, litt spesielt er det jo selvfølgelig. Men kanskje fordi jeg fortsatt har litt vanskelig for å tro at denne ungen faktisk skal ut, så er det en dag i mengden som kommer og går... Huff, hørtes det fryktelig likegyldig ut? Ü
Jeg er ikke likegyldig altså. Jeg kjenner at jeg lengter etter den lille prinsesseskatten nå! Det er jo spennende dager nå.

Awa Linnea 2 uker gammel. Lengter etter Skjønnhet nr 2...

Dato-funderinger:
Jeg lurer på hva som blir fødselsdatoen hennes. Er ganske fornøyd med at 4. juli passerte oss, for det er så vanskelig å skrive fine 4-tall syns jeg... ;) Husker jeg tenkte det samme når jeg ventet Awa Linnea og gikk hjemme i 3 lange dager med rier. Gla for at det ikke ble 14. november. Det hærsns 4-tallet.
Selv om jeg er veldig enig med UL-datoen denne gangen, så var den opprinnelige termindatoen min 12. juli. Jordmor 1 sa derimot 7. juli. Jordmor 2 sa 6. juli. Og UL ga altså 5. juli som korrekt dato. Med Awa Linnea var min dato 12. november, mens UL viste 16. november. De første riene kom 13. november og 16. november var hun ute.
Hvilken dato holder du en knapp på?

Det er en litt kul og rar følelse å nå gå over termin! For på denne tiden på termindatoen til Awa Linnea lå jeg med press-rier og greier nå. Tenk det. Kult at det kan bli forskjellig fra gang til gang. Jeg håper fødselen blir forskjellig også.

Mens vi venter på at det Store skal skje, må jeg vise den utrolig kreative og flotte bleiekaka vi har fått i tidlig barselgave! Det er min fine svigerinne Maria som har laget den. Den er fyllt med en hel m a s s e bleier, vaskekluter, bodyer, strømpebukser, gulpekluter, sutteklut fra Teddycompaniet, og smokker med navnet hennes på (som jeg forøvrig gleder meg til å offentliggjøre!)



Max 2 uker til nå, så er du her lille venn... Ü

lørdag 4. juli 2009

kvinnene i kardemommeby

Dette innlegget er inspirert av to faktorer som har vært til stede i livet mitt de siste månedene, og til dels fortsatt er det:

1) Bacheloroppgaven min som handlet om kjønn og etnisitet i Bibelen.
2) Awa Linnea´s enorme fascinasjon over ”Folk og Røvere i Kardemommeby”, som har ført til at boken har blitt gjennompløyd fra perm til perm sånn ca 3 ganger.

Skrivingen av Bachelor-oppgaven førte naturligvis med seg mange lange tankerekker og refleksjoner over kvinnelig og mannlig, kvinnesyn, samfunnet etc. Jeg skal ikke gå inn på det her, bare legge en liten grunn for det som senere kommer… Ü ”Folk og Røvere i Kardemommeby” er en fantastisk bok syns jeg. Morsomme karakterer, artige sanger, komiske situasjoner. Jeg får nesten litt lyst å bo der! Når vi på Sommarøy Barneskole skulle sette opp skuespill/ musikal fra boken, fikk jeg kranglet meg til rollen som Tante Sofie, den eneste kvinnelige betydelige rollen som var tatt med i den delen vi skulle framføre. (Det var særdeles viktig for meg å ha en rolle som faktisk betydde noe. Jeg tok gjerne en solo-sang for å si det sånn…) Awa Linnea har derimot lagt sin store elsk på Jonatan, røveren, og det morsomste er å leke Kasper og Jesper og Jonathan som skal ut på tokt, sammen med pappa…
Røverne er jo en gjeng med skjettstøvla, og ettersom de er så giddalause, bestemmer de seg som kjent for å røve Tante Sofie hjem til seg, for å ha et dame-menneske i hus, altså noen som kan rydde og vaske for dem. Følgende røver de en sovende Tante Sofie hjem til seg.



Interessant nok blir ikke den ellers så sinte Tante Sofie sint når hun våkner opp i røverhuset dagen derpå. Derimot virker hun å tenke noe á la ”Extreme Home Makeover” og hun setter i gang med å organisere de fortvilte røverne til å både vaske huset og seg selv. Er hun redd for røvernes patetiske forsøk på å nekte? Nei. Er hun redd for løven? Nei, det kattedyret er vel ikke noe å engste seg for. Her har du dama som er i kontroll, og kjefter røvere og løver huden full dersom de ikke gjør som hun sier. Faktisk så anser jo Tante Sofie seg selv som en kanskje bedre opprettholder av lov og orden enn selveste Politimester Bastian, som i følge henne er bare blid og snill, men det er ikke det vi har en pol´timester til! En politi skal være en alvorlig sinna mann, og gjerne arrestere folk så ofte som han kan. Ja!
Tante Sofie bestemmer seg derav for å sitte på lur om røverne kommer å røver, altså gjøre jobben som egentlig Politimester Bastian burde ta seg av. Jeg tror det er derfor hun ligger i hengekøya på kjøkkenet når røverne kommer for å røve henne. Alltid beredt. Bare med et godt sovehjerte. Vel. Prosjekt Dame-Menneske i Røverhuset fungerer jo ikke optimalt, og Tante Sofie´s kontrollbehov blir av særdeles stor frustrasjon for Kasper og Jesper og Jonatan. De tre røverne går inn i noe som kanskje kan minne litt om trassalderen: ettersom Tante Sofie sier at vi må, så nekter vi. Problemet er at Tante Sofie ikke er til å rikke på. Løsningen blir derfor å røve henne tilbake til byen om natten.

Når røverne noen kapitler senere sitter arresterte, introduseres vi for en annen kvinne, ingen ringere enn Fru Bastian. Hun kommer glidende inn i kasjotten og gjør sitt beste for å skape en hyggelig ramme rundt røvernes fengselsopphold: blomster på bordet, deilig mat etc. Her er altså nok en dame som verdsetter orden og system og et koselig hjem. Det er derimot interessant å se at reaksjonen til røverne er følgende: de tilbyr Fru Bastian sin hjelp, og yter en ekstrem høflighet ovenfor politifruen. En morsom sak som viser til kontrasten mellom Fru Bastian og Tante Sofie, er visen Fru Bastian synger mens hun jobber, som er full av æresord om sin kjære ektemann, Bastian, og ikke minst en enorm optimisme over røvernes egentlige jeg, som bare er skjult bak den bustete og svarte fasaden. Litt av en kontrast til Tante Sofie´s berømte Sinte Vise som i det hele og store er en verbal juling av røverne.
Når politimester Bastian har vært hos kjøpmann Berg og kjøpt hjem vaskefat og såpe til røverne protesterer Kasper og Jesper og Jonatan, det er i følge Kasper helt unødvendig. Men fru Bastian er en smart kvinne: ”Vi setter vaskesakene her i kroken vi, så kan dere vaske dere når dere får lyst”. Og politimester Bastian er ikke verre, han: ”Og hvis dere trenger mere vann, så bare si fra”.
Denne holdningen fra ekteparet Bastian får røverne til å kjenne seg nesten som skikkelige folk. Og kanskje er det følelsen av respekt og omsorg som fører til at Kasper og Jesper og Jonatan, som har vært kjent for oss som tre sjettbailla, kommer fram til at å vaske seg er noe tull, men siden fru Bastian er så snill, så kanskje de skulle prøve litt allikevel. Og hva røverne gjelder, vet den som har lest boken at herfra går det bare oppover for de tre røverne, de blir skikkelige borgere alle tre og deltar i bylivet som alle andre.

Men dette kvinneportrettet da… det var litt morsomt for meg å betrakte, nå i en alder av 27 år! Hva kan vi lære av Tante Sofie og Fru Bastian, jenter? Jeg sitter fortsatt i tankeboksen, men tenker at selv om jeg av og til, kanskje oftest?, oppfører meg mest som Tante Sofie, så oppnår man vel ønskelig resultat ved å elske sin neste? Ikke for det den personen gjør, men for det den personen er? Tenk å ha Fru Bastian´s evne til å se bak all skitt og lort og skammelig oppførsel…

NB: jeg finner ingen bilder av Fru Bastian på nettet! Tenk det. Her er det flust av Tante Sofie, men ingen av kvinnen som smelter røvernes hjerte... Hmm...

onsdag 1. juli 2009

noen tanker når det nærmer seg...

Jeg har jo tidligere skrevet litt om kommentarer folk har gitt de siste ukene (feks her). Dette fenomenet har jeg erfart tiltar i styrke nå som det bare er dager igjen til termin og vi i tillegg befinner oss på det lille øysamfunnet Sommarøy i det høye nord, hvor alle kjenner alle, eller alle hvertfall kjenner foreldrene dine og dermed også deg...
Den siste uka har jeg ikke kunnet vise meg utfor døra uten at jeg får høre kommentarer à la "åja, du går her og vente fortsatt!". I går var det til og med ei som syntes det var helt greit å spørre meg (med rope-stemme) fra sånn ca 50 meters avstand om jeg hadde begynt å kjenne noe??? Hmm...



Folk synes å forvente:

1) at jeg er søkklei
2) at det er sinnsykt tungt

Og kommenterer ellers:

1) Størrelsen på magen
2) Kjønnet på barnet basert på magen

Jeg gir folk rett i følgende:

1) at det er tungt nå. Energinivået er rimelig lavt, og det er kjipt fordi jeg ikke orker så mye med Awa Linnea spesielt.
2) at magen er stor, noe som også påvirker at det er litt tungt nå på slutten. Mye å bære på!

Jeg er ikke enig i:

1) kjønn-spekulasjonene. Vi venter ikke en gutt. Uansett hva folk tolker ut fra magefasong. Med Awa Linnea hadde jeg en ganske annen magefasong, da sa alle også at jeg ventet en gutt. Ut kom verdens vakreste jente. Jeg tror ikke noe på de der kjerringrådene og spekulasjonene.
2) at jeg er søkklei.

Her vil jeg bygge videre på punkt 2, for det funderer jeg på en del for tiden.
Folk flest virker å være mer eller mindre sjokkerte over at jeg i det hele tatt presterer å si at jeg ikke er lei. Broren min tror f.eks at jeg later som om jeg ikke er lei! Ü Men jeg kjenner oppriktig ikke behovet for å løpe i trapper, få modningsakupunktur, vingle på Pilatesballer, spise enorme mengder kanel (been there, done that - i en helt annen setting, og tjente 1000,- på det!), drikke bringebærkapsler eller hva det er og spise sinnsykt sterk mat +++.

Kanskje henger det sammen med at jeg ikke gleder meg så mye til selve fødselen?
Kanskje har jeg endret mening når 1 uke til har gått og hun fortsatter ikke har kommet ut?

Når jeg hører på ganske mange andre sine opplevelser rundt denne tiden av svangerskapet, virker det for meg som om flertallet er så dørgende lei at de tar i bruk alt av metoder for å få i gang fødselen. Jeg hører om kvinner som går til jordmor for å få henne til å tøye og strekke og alt jeg ikke vet hva heter. Jeg klarer ikke å skjønne dette...
Hvorfor ikke bare nyte de siste dagene av denne tiden som man aldri får tilbake? Vel er det tungt og jeg gleder meg jo veldig mye til å få den lille datteren min opp i armene, høre lyden av henne, se om hun ser så sint ut som hun var i drømmen jeg hadde her en gang.... Ü Men nå er hun der inne og har det jo bra der. Hvorfor skal jeg stresse henne ut?

Så jeg tilbringer ikke dagene med å prøve ut alle verdens kjerringråd. Jeg har ikke en gang pakket sykehusbagen ferdig!
Jeg prøver å slappe av, spille Sims 3, sove og lese... plutselig er hun jo her og da er hverdagen nok en gang total-forandret...