Noe magisk har skjedde tydeligvis natt til i går, for plutselig hagler følgende kommentarer over meg så snart jeg trør over dørstokken:
"Oj, nu är det inte länge kvar!"
"Hur mår du? Du ser trött ut."
"Det syns i ditt ansikte att du är gravid nu."
Og på butikken i går:
Jeg: "Kan jeg ta ut penger? Jeg må ha penger til bussen!"
Butikkdame: "Va?!? Skall du föda nu???!!"
Jeg merker selv at jeg er i innspurten nå. Jeg er så usannsynlig trøtt. Har sovet på dagene i det siste, noe som ellers aldri skjer. Da er det deilig å være ferdig med C-Uppsatsen! Skal levere i morgen, seneste torsdag. Har "bare" å forsvare den igjen, om 1,5 uke. Deilig å ikke sitte 8 timer på høyskolen lenger. Og i morgen får vi fint besøk fra Norge: Jeanette og Miriam kommer! Gleder meg til det.
Og nå er det under 2 uker til vi reiser til Norge... gleder meg. Har forberedt en del babyting før avreise, bl.a. er de bittesmå plaggene vasket nå... så koselig!! Ü
Stresser litt med å prøve å finne en plass i det norske helsesystemet. Ikke bare-bare å komme høygravid til Norge etter år i eksil. Stressfaktoren er økt betraktelig pga at jeg onsdag fikk vite at skatten i magen har plassert seg i seteleie. Plutselig virker ankomsten så nær, og alt føles ute av kontroll... jeg tenker mye på hvordan det skal bli. Det føles ubehagelig å reise fra Barnmorskan Berit, som har fulgt meg gjennom snart 2 svangerskap og som kjenner til alle tankene jeg gjør meg i forhold til lillesøster-fødsel osv. Dersom hun ikke snur seg reiser jeg også fra alternativer som hadde vært så fine å ha:
1) At de prøver å snu babyen i uke 37, noe som ikke er praksis ved UNN.
2) At jeg selv får velge om jeg ønsker vaginal fødsel eller keisersnitt. Det valget har jeg ikke i Tromsø. Og det skremmer meg veldig.
Nå håper jeg bare på at hun har snudd seg ved neste (og siste) kontroll her på mandag.
Skulle tatt bilde og vist dere hvordan en andregangshøygravid Maria er, men funker ikke med min mobil og Francis er på leir i en skånsk skog til i morgen. I'll get back to it.
