Velkommen!

Bloggen min faller utenfor de typiske kategoriene... jeg blogger mest som jeg vil, om hva som faller meg inn, og når jeg har tid, inspirasjon eller får bloggeånden over meg.
Jeg er kjempegla for at du stikker innom og setter Stor Pris på et hei fra deg i kommentarfeltet...

mandag 14. april 2008

när strumpan halkar ner...



Siden det er litt vår og fint her i Malmö, tenkte jeg at jeg skulle 2008-innvie pumpsene mine i dag. Etter en kjapp titt i sokke-skuffa måtte jeg dog konstatere at jeg ikke hadde noen nylonsokker, og ettersom jeg ikke ville gå barføtter bestemte jeg meg for å ta på strømper. Sånne sexy strømper vet dere, som egentlig skal ha hofteholdere for å holdes oppe!;) Men ettersom jeg skulle ha dongeribukse ble det ingen hofteholdere, og jeg tenkte at det var nok at den der gummigreia ville holde strømpene på plass. Det gikk bra helt til jeg kom ned mot Q8...der begynner jeg å kjenne at den ene strømpen ruller sakte men sikkert nedover benet mitt. Når du har en strømpe som (egentlig) sitter på låret, er det ikke bare-bare å stoppe opp og fikse den diskret på plass heller. Jeg tenkte at det fikk klare seg gjennom bussturen og ned til Malmö Högskola.

I det jeg trer av bussen får strømpen enda mer fart på seg, og den var snart på leggen, snart nede ved ankelen. Jeg har ingen plasser hvor jeg kan løpe å fikse problemet, må bare fint klare meg til jeg kommer inn på høyskolen og på do. Bak meg går en hipp og kul mann. Jeg prøver å gjøre som jeg alltid gjør når jeg er ute og går og føler meg litt beglodd/ sjenert/ usikker/ etc: jeg tenker "attitude attitude attitude" mens jeg hører på "it takes a fool to remain sane" med the ark i ipoden, for den rytmen passer veldig godt til en selvsikker nonchalant gange......

.......plutselig ser jeg at strømpen har klart å smyge seg ut av buksebenet der nede.
Katastrofen er et faktum. Jeg tenker "piss piss piss". Jeg prøver å late som ingenting. Jeg føler at alle ser på meg og i skjul gjør narr av meg. Attitude hjelper ikke lenger. Heller ingen selvsikker gange. Jeg biter i meg stoltheten, stopper opp og stikker strømpen inn i buksa, inntaler den til å holde seg på plass de 200 meterne som er igjen. Jeg sier "whatever" til meg selv, stopper for å kjøpe en take away kaffe, hipp og urban liksom og smyger deretter diskret inn på et toalett. Strømpen er på plass igjen. Hvertfall for en stund.

2 kommentarer:

Sukkerspinn sa...

Maria, d e helt tydeli at du har trent for masse når ikkje engang strømpan passe lenger... ;-)

Anonym sa...

Fniiis! Ser det levende for mæ!
Æ hadde en gang en sprint for å nå en buss som resulterte i at buksa mi va seggen godt nedførr ræva når æ kom inn i bussen. Va ingen som så det siden æ hadde ei lang kåpa på mæ, heldigvis! (Hvis dæm ikkje gjetta det utifra mitt flakkanes blikk og røde kinn)
-Åshild-