Balanse

Du sitter i stua midt på dagen og jobber (eller prøver hvertfall) med skolearbeid. Plutselig mørkner det voldsomt i leiligheta, nesten som om skumringen slår til flere timer for tidlig, eller nesten som den elskede mørketia i kjære Nord-Norge. Det har skyet til. Mørke skyer tunge av regn samler seg over alle de høstkledde trærne (som jeg ikke kan navnet på) på gården. Sølepyttene fylles nok en gang av regn. Ringer som blir større og større.

Denne følelsen, forhatt av noen, elsket av meg, er akkurat det som skal til når jeg er frustrert/ oppgitt/ sint/ pms/ nedstemt etc. Det er som om alt nullstilles. Balanse i sjelen. Kanskje det er samme prinsipp som den der mattetingen jeg aldri helt forsto, det der med at to negative blir positiv?

Jeg setter meg tilbake i sofaen. Fred i sjelen. Ny giv og klarhet i sinnet. Med nytt mot tar jeg fatt på artikelen om sosiolinguistikk. Himmelen trenger ikke bli blå, gi meg bare de regntunge skyene Du.